Oppdatert 22.06.2023
Trap-Neuter-Return (TNR-program), eller omsorgsprogram, er en internasjonalt anerkjent metode for å ta hånd om utelevende hjemløse katter, forbedre deres livskvalitet og hindre fødsel av flere dyr. Omsorgsprogrammer er en viktig del av løsningen for å redusere antallet og forbedre livet til hjemløse katter.
Hvordan foregår det?
Metoden går ut på at hjemløse katter som bor utendørs i byer, tettsteder eller på landet blir humant fanget inn, kastrert, merket og sjekket helsemessig av veterinærer. Ofte blir de også vaksinert og behandlet for parasitter. Deretter blir de som hovedregel sluppet ut igjen i sitt revir - og tas der hånd om av frivillige.
Dersom det befinner seg lett "sosialiserbare" kattunger, og tamme, voksne katter i gruppen, kan de tas inn og omplasseres som familiedyr. Høygravide mødre eller mødre med små unger tas gjerne inn slik at ungene kan bli tamme. Dersom moren viser tegn til å ønske å fortsette å bo med mennesker, omplasseres også hun - hvis ikke kan hun slippes ut sterilisert når ungene er 12 uker. Ungkatter under ett år vurderes omplassert avhengig av hvor lett de ser ut til å kunne sosialiseres. Alle kattene som er for sky til å lett bli adopterte returneres til sine vante omgivelser og slippes fri, med livslang mating, tilgang til ly og annen oppfølging fra frivillige. Katter med helseplager som kan behandles, blir behandlet før utslipp eller vurderes sosialisert/omplassert hvis det dreier seg om kroniske tilstander. Kun katter med alvorlige/uhelbredelige fysiske lidelser risikerer avliving.
Hele poenget med omsorgsprogram er å øke kattenes livskvalitet og finne en løsning som respekterer deres livsønske. Omsorgsprogram ble lansert som en viktig del av løsningen på hjemløshetsproblematikken med norske katter allerede av det offentlig oppnevnte "Katteutvalget" i 2001, og ble også anbefalt av Rådet for dyreetikk i 1997: "Rådet mener at det bør ytes noe offentlig støtte til frivillige organisasjoner som omplasserer katter. (...) Rådet mener derfor at det i problemområder bør gjennomføres et systematisk opplegg for bestandskontroll basert på kastrasjon av villkatter."1 Omsorgsprogram er utbredt i flere land - bl.a. USA, Tyrkia, Israel, Italia og Japan - og myndighetene i noen land er selv delaktige i å legge til rette for og bidra med ressurser til slike programmer.
Les mer om omsorgsprogram i andre land.
"Hele poenget med omsorgsprogram er å øke kattenes livskvalitet og finne en løsning som respekterer deres livsønske."
Til tross for at det er lite kjent, er det flere operative omsorgsprogrammer også i Norge, oftest initiert av lokale dyreverngrupper eller enkeltpersoner. For noen av dem har NOAH også tidligere bidratt med veterinærhjelp i form av kastrering. Denne innsatsen har åpenbart hindret lidelse for et stort antall dyr. Likevel anses omsorgsprogram fortsatt for å være en ny metode i Norge, og NOAH arbeider for å informere Mattilsynet, kommuner og politikere om modellens fordeler.
Fordelene ved omsorgsprogram
Den åpenbare fordelen for kattene ved et omsorgsprogram sett opp mot avliving, er at kattene får muligehten til å leve og utfolde seg, men med bedre forutsetninger enn de hadde hatt uten menneskers hjelp. INN MED TEKST og kilde OM HELSEFORDELER
En undersøkelse fra Florida konkluderte med at "avliving av dyrevernhensyn er sjelden nødvendig".[i] En annen studie på over 100 000 utelevende katter i USA, viste at bare 0,4% måtte avlives av dyrevernhensyn.[ii] Virussykdommer er sjelden hos utelevende katter, og uansett ikke høyere enn for eide katter.[iii] Voksne katter som har overlevd sitt første år som ute-fødte har dermed alle forutsetninger for å kunne ha et godt og langt liv foran seg når de har tilgang til fôr og skjul, og ikke minst når de også slipper stress og slossing som hormonsyklusene forårsaker. Det er kattungene som utelivet primært går ut over, og derfor bør det heller ikke fødes kattunger ute. 50 % av utelevende kattunger antas å dø innen ett år uten hjelp fra mennesker.[iv] I tillegg til kattunger er det enslige førstegenerasjons hjemløse katter som er mest sårbare.
[i] Scott, K. C.; Levy, J. K.; Crawford, P. C. (2002). "Characteristics of free-roaming cats evaluated in a trap-neuter-return program". Journal of the American Veterinary Medical Association 221 (8): 1136–8.
[ii] Wallace, J. L.; Levy, J. K. (2006). "Population Characteristics of Feral Cats Admitted to Seven Trap-Neuter-Return Programs in the United States". Journal of Feline Medicine & Surgery. 8 (4): 279–84.
[iii] Lee, I. T.; Levy, J. K.; Gorman, S. P.; Crawford, P. C.; Slater, M. R. (2002). "Prevalence of feline leukemia virus infection and serum antibodies against feline immunodeficiency virus in unowned free-roaming cats" . Journal of the American Veterinary Medical Association. 220 (5): 620–2; Luria, Brian J.; Levy, Julie K.; Lappin, Michael R.; Breitschwerdt, Edward B.; Legendre, Alfred M.; Hernandez, Jorge A.; Gorman, Shawn P.; Lee, Irene T. (1 October 2004). "Prevalence of infectious diseases in feral cats in Northern Florida". Journal of Feline Medicine and Surgery. 6 (5): 287–296.
[iv] Levy JK, Gale DW, Gale LA, JK; Gale, DW; Gale, LA (2003). "Evaluation of the effect of a long-term trap-neuter-return and adoption program on a free-roaming cat population". J. Am. Vet. Med. Assoc. 222 (1): 42–6.
Omsorgsprogram er den eneste modellen som har faktisk bestandsreduserende effekt, samtidig som den ivaretar dyrevelferden. De steriliserte kattene i et omsorgsprogram holder ofte andre usteriliserte katter borte fra området. Avliving (eller fjerning av kattene til et annet sted) skaper imidlertid ofte en "vakuumeffekt", som ville dratt nye katter inn til området. kilder om dreping. Kattene har slått seg til i området av en grunn (attraktivt revir med tilgang på smågnagere, skjulesteder o.l.), mating fra omsorgspersoner kommer ofte kun i tillegg etter at kattene har søkt til området. Nye katter vil uvergelig slå seg til dersom de etablerte forsvinner. Dersom det ikke er gode grunner for at kattene har det bedre hvis de blir flyttet (byggeplaner el.l.), bør de derfor få bli.
Det er mange grunner til at katter blir hjemøse. Noen katter er savnet av eierne, men fordi de ikke er ID-merket ender de opp som hjemløse. Dersom katten som er blitt mistet eller forlatt i tillegg er ukastrert, vil den etter kort tid gi opphav til et kull med andre-generasjons hjemløse katter. Selv om katten kommer til rette igjen til eierne sine, kan den på denne måten ha forårsaket at mange hundre hjemløse katter fødes. Også ukastrerte katter som eierne ikke opplever som bortkomne, men som "tar seg turer" vil garantert bidra til at det fødes katter til hjemløshet. Dersom det startes et omsorgsprogram vil menneskene som hjelper kattene også få god oversikt over situasjonen, og oppdage eventuelle eide/savnede katter som bidrar til yngling.
"Å ta hånd om dyr, og respektere deres egenverdi, er også en positiv aktivitet i lokalsamfunnet."
Katter som trives og tas vare på kan være en ressurs for lokalsamfunn ved å f.eks holde unna andre dyr som oppfattes som problematiske (eksempelvis små gnagere), og kan bli en trivselsfaktor og naturlig del av det lokale dyrelivet. Å ta hånd om dyr, og respektere deres egenverdi, er også en positiv aktivitet i lokalsamfunnet. Kastrering, mating og ly gjør dyrene sunnere, reduserer naboklager fordi adferd som markering, paringsmjauing og slossing opphører, og stopper den vonde sirkelen med fødsler av stadig flere hjemløse dyr. Isteden kan lokalmiljøet få et positivt forhold til kattene, og en positiv mestringsfølelse ved at flere bidrar til å yte hjelp til og sørge for at kattene har det bra.
Den største fordelen ved omsorgsprogram i tillegg til at kattenes helse og velferd forbedres og yngling stanses, er nettopp at det kommuniserer respekt for kattens liv og egenverdi til lokalmiljøet. Enhver katt er et individ som fortjener hjelp til et bedre liv ut i fra egne forutsetninger - og ved å ta vare på ute-levende katter er man med på å spre holdningen om at katter er viktige og har rett til å bli hjulpet.
Imotsetning til med omsorgsprogram, vil avlivingsaksjoner skape flere hjemløse katter, føre til mer lidelse, sementere bruk- og katsholdning og se bort i fra det enkelte dyrs interesser. Les mer om hvorfor avlivingsaksjoner ikke er del av løsningen her.
Hvorfor ikke ta inn alle katter?
De aller fleste katter - også de som har gått ute lenge og er født ute - kan sosialiseres og til slutt trives hos mennesker dersom mennesker med respekt for og kjenskap til kattens adferd tar dem til seg. Selv om det hevdes at katter må ha hatt kontakt med mennesker som kattunger for å kunne sosialiseres senere, viser praktisk erfaring at dette ikke stemmer og at katter lar seg sosialisere og kan trives hos mennesker selv om de er født ute og har et langt ute-liv bak seg.
Imidlertid er sosialisering med mennesker ikke den eneste - og i en del tilfeller ikke den beste - veien til et godt liv for utelevende katter. Katter er sosiale dyr også med hverandre, og dyr i ute-levende familiegrupper har ofte sterke bånd til hverandre. Kattene kan også ofte ha en sterk tilknytning til stedet de lever på - de kjenner jaktmarker og hvilesteder, og mestrer miljøet. Istedenfor å bryte opp båndene kattene imellom og flytte dem fra et sted de er kjent på, bør man vurdere om det beste for utelevende katter er å bli stelt for der de er - i et omsorgsprogram.
"Fordi antall hjemløse og utelevende katter er høyt i Norge, trenger vi flere løsninger for å klare å gi alle et godt liv og stanse tilstrømningen av hjemløse dyr."
Alle har hørt historiene om gatekatten som gikk ute alene - syk, ustelt og tynn. Imidlertid var denne katten høyst sannsynlig ikke en del av en ute-levende flokk, men en katt som har blitt hjemløs etter å ha vært innendørs og engang hatt et hjem. Det er stor forskjell på hvordan første-generasjons hjemløse katter takler å plutselig leve alene utendørs, og hvordan katter som er født ute etter flere generasjoner og lever i flokk, takler dette. Generelt er "tam-kattene" i dårlig helsemessig forfatning og går ofte alene, mens ute-levende katter som ikke har hatt tett kontakt med mennesker ofte er fysisk friske og sterke, og alltid ses leve flere sammen. kilde Dette betyr på ingen måte at ikke også disse kattene trenger en hjelpende hånd fra mennesker. Men det betyr at et omsorgsprogram ofte er en god løsning for disse individene - i motsetning til første-generasjons hjemløse katter som bør adopteres inn til mennesker igjen.
Fordi antall hjemløse og utelevende katter er høyt i Norge, trenger vi flere løsninger for å klare å gi alle et godt liv og stanse tilstrømningen av hjemløse dyr. Omsorgsprogram er en effektiv og viktig del av løsningen for å få bukt med hjemløshet hos katter i Norge. I et pågående omsorgsprogram vil man også ha bedre oversikt over individenes behov - og katter som er i ferd med å sosialiseres til sine omsorgspersoner eller som utvikler behov som gjør at de trenger tettere tilsyn, kan adopteres inn etter først å ha blitt stelt for i nettopp omsorgsprogram.
Mating av katter - et problem?
Etter dyrevelferdsloven §3 har dyr "egenverdi uavhengig av nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger."2. Denne loven omfatter også hjemløse dyr, og disse dyrene har samme rettigheter som eide dyr til ikke å bli utsatt for påkjenninger fra mennesker. Katter som har levd hele sitt liv ute, har også glede av sitt liv, og lik evne til å erfare glede og tilfredshet. Et omsorgsprogam sikrer at kattene kan leve og oppleve gleder, mens de i stor grad blir beskyttet fra ubehag og farer. Omsorgsprogram respekterer dyrenes egenverdi slik det er fastslått i dyrevelferdsloven.
"Omsorgsprogram respekterer dyrenes egenverdi slik det er fastslått i dyrevelferdsloven."
Dyrevelferdsloven slår også fast at man skal hjelpe dyr i nød. Mange finner det naturlig å mate dyr de ser er hjemløse. sett inn mer tekst Mattilsynets politikk er derimot å fraråde folk å mate hjemløse dyr, og man hører at Mattilsyn og andre offentlige instanser legge "skylden" for videre yngling hos kattene på frivillige som mater. Mattilsynet hevder også at den som mater er dyr, eier det. Mating av hjemløse dyr kan være livsnødvendig for dyrene og være det som sørger for at de opprettholder god helse og livskvalitet. Mating av dyr som har hjem kan på den annen side bidra til at de ikke finner tilbake til hjemmet sitt og blir hjemløse. For å sikre de gode konsekvensene, og hindre de dårlige, må mating av hjemløse dyr utvikles til et omsorgsprogram, og ikke kun være sporadisk og tilfeldig "nødhjelp".
"Kattemateren" er i realiteten en stor ressurs for å sikre ute-levende katters velferd. Det er derfor synd at Mattilsyn og andre instanser har sett på de frivillige som tar seg av katter som om det er de som "skaper" et problem, istedenfor å innse at de holder nøkkelen til løsningen: Når man igangsetter et omsorgsprogram, vil nettopp de som kjenner og har matet kattene være essensielle for å følge opp kattene etter kastrering og gjenutsetting.