Oppdatert 22.06.2023
Det eksisterer mange myter om katters adferd. De fleste mytene passer nok på én katt en eller annen gang i hans liv. Men like ofte passer de overhode ikke. Katter utmerker seg ved å være svært fleksible både i sitt sosiale liv og med hensyn til miljøet de lever i.
Opprinnelse
Det antas katter slik vi kjenner dem idag stammer fra arten libysk villkatt. Arten europeisk/skotsk villkatt – som for øvrig er den eneste kattearten som med rette kan kalles ”villkatt” i Europa idag – er utseendemessig svært lik katter. Men de er ikke kattens stamforeldre. For 8 000 år siden fantes skotsk villkatt også i Skandinavia, men idag finnes kun katter – som enten bor hos mennesker og kalles huskatter, gårdskatter e.l. eller som av ulike grunner er hjemløse og prøver å klare seg så godt de kan på egen hånd. Men ingen av de kan karakteriseres som ”villkatter” lenger. Det finnes katter på alle kontinenter, i ørkenmiljø, tropeklima, asfaltlandskap og snødekt skog. De har det ikke like behagelig i alle miljøer uten menneskers hjelp – men de finnes. Noen steder lever de i store grupper, andre ganger i små grupper, to katter kan holde sammen eller en katt kan leve alene – kanskje foretrekker han likevel å treffe andre katte-bekjente nå og da, eller kanskje ikke. De finnes like mange ulike kattepersonligheter som det finnes katter.
Vill eller tam?
Katter som har levd ute og ikke har hatt kontakt med mennesker blir av og til feilaktig omtalt som ”villkatter”, og noen synes å ha en oppfatning av at disse kattenes adferd er vesentlig forskjellig fra ”tamkatters”. Det stemmer ikke. Den utelevende katten slapper av og maler rolig inntil et flokkmedlem, på samme måte som en menneskevant katt vil gjøre i fanget til sitt menneske. Men begge kattene vil se like ut hvis de støter på noe som virkelig skremmer dem – for den utelevende katten kan noe av det mest skremmende være et menneske, hvis vår oppførsel antyder fare.
"Den utelevende katten slapper av og maler rolig inntil et flokkmedlem, på samme måte som en menneskevant katt vil gjøre i fanget til sitt menneske."
Det hender noen hevder at de ”kan se forskjell på” katter som bor hos mennesker og katter som ikke har eier hvis de f.eks. fanges i bur-feller. Det hevdes at bare eierløse katter blir ”ville” når de fanges, mens de som har eier prøver å ta kontakt ved å mjaue eller vise annen sosial adferd. Dette er på ingen måte riktig – hvis en katt, med eller uten eier, blir svært redd, så vil adferden være ”vill”, den såkalt ”ville” adferden er ikke annet enn fryktadferd. Hvis en katt føler seg truet, har det ingenting å si hvor mange timer hun har tilbrakt i en sofakrok – hun vil være parat til å redde sitt liv. Noen vil kanskje beskrive det slik at en katt kan gå fra å være tam til å bli ikke-tam under gitte omstendigheter, og omvendt. Man kan også si at det hele er et spørsmål om trygghet og tillit – en katt kan både få, miste og gjennvinne tillit til mennesker. En frittlevende katt som ikke har hatt kontakt med mennesker, kan også få tillitt til mennesker som voksen, men man skal gjøre seg godt fortjent til denne tillitten. Og en katt som vanligvis er menneskekjær kan være svært sky hvis han befinner seg i ukjente omgivelser eller en ny situasjon.
Kattenes sosiale liv
Katter er sosialt fleksible – de kan trives sammen med en katt, sammen med mange katter, sammen med et annet dyr (inkludert mennesker) og de kan også trives bare i sitt eget selskap. Men kattunger og unge katter er avhengige av et sosialt fellesskap med andre katter for å utvikle god kommunikasjon og utfolde seg i lek. Det finnes frittlevende katter som lever sammen i grupper hvor flere beslektede og ubeslektede mødre tar hånd om ungene sammen, mens andre mødre er nøye på å ikke la andre komme i nærheten av ungene. Mange kattemødre adopterer andre mødres unger, også hvis de ikke er del av en slik sosial flokk. Enkelte kattemødre er sett å aktivt adoptere bort sine unger, hvis de selv ikke klarer å ta seg av dem. Også hannkatter har ulik sosial adferd – de kan være svært opptatt av å forsvare sitt territorium mot andre hannkatter, men de kan også leve i flokk med andre hanner, eller inngå vennskap med en spesiell kamerat. Katter som er i konflikt med hverandre, vil først prøve å gjøre opp ”verbalt”, ved å sirkle rundt hverandre, stå med noen meters avstand og kjefte med langtrukne truende mjau. Det er bare hvis denne krangelen ikke resulterer i at en gir seg eller at begge finner det lurest å trekke seg bort hver til sitt, at kattene tyr til fysiske slagsmål. Det er rapportert at hannkatter kan ta livet av unger som ikke er deres – men det er også rapportert at hannkatter tar seg av unger som ikke er sine egne. Også overfor egne unger kan hankattene variere fra å være fullt delaktig i ungestell, til å ikke vise interesse.
"Mange katter viser også interesse for å danne vennskapsbånd med andre arter"
Selv om katter er mest kjent for å ha en seksuell adferd hvor både hann og hunnkatter parer seg med mange av det annet kjønn, kan katter også leve i tilnærmet monogame forhold. I flokker av kastrerte katter øker gjerne kattenes sosiale adferd, særlig hannkattene imellom – vennskapsbånd og uvennskap uavhengig av kjønn tar over for seksuell og eventuell teritoriell adferd. Mange katter viser også interesse for å danne vennskapsbånd med andre arter – her kommer selvsagt mennesket inn i bildet, men flere katter viser også stor sosial interesse for dyr som hund, hest og kanin. Det er mange eksempler på at katter som har utpekt seg en nærmeste venn av en annen art.
Katteflokkens dynamikk
Visse etologer snakker om dominans-hierarkier i katteflokker, men bildet blir altfor enkelt hvis man ikke tar i betraktning kattenes fleksible sosiale natur og individuelle variasjoner. Noen katter er dominerende, andre er trygge på seg selv og samtidig tolerante mot andre. Hvilke katter som gjør uvennlige utfall mot hverandre i en større kattekoloni, kan bedre forklares ut i fra personlige preferanser og allianser enn rettlinjede dominans-hierarkier. En katt som i en situasjon tar seg til rette overfor en annen katt, kan i en annen situasjon respektere den samme katten. Den ”sterkestes rett” er også misvisende beskrivelse på dynamikken i et kattesamfunn. Det er ikke uvanlig at svake individer i en katteflokk blir tatt hånd om, får særbehandling i forhold til tilgang på ressurser. Hvis en slosskamp oppstår mellom indivder i et kattesamfunn, kan en eller flere av de andre kattene komme til og legge seg imellom for å stoppe bråket. Er to individer i en stabil flokk usikre på hverandre, kan en tredje fungere som ”megler” og gå fra den ene til den andre og gni seg vennlig mot begge parter. Kattenes forhold til hverandre varierer fra individ til individ, og mentalitet og dynamikk varierer fra flokk til flokk.
Katters lyd-språk
Mennesker har til gode å besitte et fullgodt katteleksikon, men en del grunnleggende deler av kattespråket kan vi forstå: Kattens ”trillende” hilselyd og den vennlige halen som som holdes rett opp, kjenner de fleste. Og en katt som freser og legger ørene bakover får også godt frem budskapet. Katter knurrer når de er sinte og maler – når de er glade, har det behagelig, når de ser at andre har det behaglig og i enkelte situasjoner når de vil trøste og berolige seg selv. Smalnede øyne betyr det samme som et beroligende smil. Et mjau er ikke er mjau – det kan være misfornøyd, oppfordrende, vennlig, truende, fortvilet eller et kallerop for å finne noen man leter etter eller selv bli funnet. I kallerop mellom mor og barn bruke kattene også ultralyd. Noen katter mjauer ofte til sine mennesker, rett og slett for kommunikasjonens og selskapets skyld. Enkelte undersøkelser hevder at katter ikke mjauer i så stor grad til andre katter som til mennesker – men katter bruker mjauing både overfor andre katter og andre dyr enn mennesker (hunder). Kanskje bruker de lyd-kommunikasjon enda mer overfor mennesker fordi det er det vi reagerer best på, mens en hel del ikke-vokal kommunikasjon går oss hus forbi?
Katters kroppsspråk
For kattene har naturligvis også et variert kroppsspråk: Godt kjent er uttrykket for velvære når katten griper og slipper med forpotene – det er blitt sett på som et barnlig adferdstrekk (”melketramping” når kattungen ligger og dier), men voksne katter bruker også denne bevegelsen til å gi uttrykk for glede og velvære når de sitter i et menneskefang, ligger inntil en annen nærstående katt eller hund eller rett ut i luften når de ligger og koser seg for seg selv. Haleholdningen er også nyansert – en piskende hale kan bety sinne, men også lek, og en hale som ”svaier” kan være en måte å hilse på. Halen like er uttrykksfull for katter som for hunder, og de ulike haleføringenes betydning, for ikke å snakke om andre deler av kattens kroppsspråk, er langt fra fullt ut kjent.
"Halen like er uttrykksfull for katter som for hunder"
Markering som kommunikasjon
Markeringsadferd er også en form for kommunikasjon – med individer som kan tenkes å komme til kattens område når han selv ikke er til stede. Å skrape klørne mot trestammer og stubber er både behagelig, og i tillegg synlig merking av kattens område og luktmarkering fra kjertler mellom tredeputene. Urinmarkering er også en del av det naturlige reportoaret, både hunn-og hannkatter gjør dette, også kastrerte dyr – men denne type markeringsadferd avtar betydelig i frekvens hos dyr som ikke har et aktivt seksualliv. Å gni haken inntil gjenstander er også markering av hva katten anser som sitt, men det betyr ikke at ikke adferden like mye er uttrykk for sosial samhørighets når katter gnir kinnet mot et menneske eller en annen katt. Markering av hva som er ”sine venner” og ønske om å uttryk for vennlighet og samhørighet er ingen motsetning.
Kattespråk og misforståelser
I kommunikasjonen mellom katt og menneske forekommer også misforståelser. Disse misforståelsene kalles gjerne ”problemadferd” – men i de fleste tilfellene er problemet at mennesker ikke forstår – eller aksepterer – kattens normale uttrykksmåter. Et vanlig eksempel er katten som blir plutselig ”urenslig” oppfattes som problematisk og ”unormal” – men det er fullt normalt for en katt å markere sitt område med urin og/eller avføring hvis det for eksempel oppstår konkurranse fra andre beboere eller for å ”rope på” gruppemedlemmer som er for mye borte. (For liste over andre mulige grunner til denne adferden se her.) Det er selvsagt ikke praktisk for menneskene som bor sammen med katten – men aksepterer man ikke at problemet må løses ved å løse kattens problem, så aksepterer man ikke kattens naturlige adferd og burde ikke ha katt. Mange katter har derssverre blitt drept av mennesker på grunn av denne helt naturlige adferden. En annen adferd som kan mange menneser ser på som ”unormal” er når hun plutselig biter hardt i lek eller mens hun kjæles med. Mange katter biter – helller ikke det er unormalt. To katter som kjenner hverandre godt kan ligge og slikke hverandre, plutselig biter den ene og en slosskamp ser ut til å begynne – men like etter ligger de og slikker hverandre igjen. Noen mennesker tilgir ikke så lett – et bitt som for en katt ikke er noe å ”bråke om” kan få mennesker til å hevde at katten ”ikke er normal”. Men biting er naturlig del av katters væremåte – disse bittene, mellom venner, er heller ikke alvorlige, selv om de kan være vonde nok i øyeblikket.
"Det er både høflig og fornuftig av oss å innse at det er mye ved kattens språk vi ikke forstår, og gjengjelde den toleransen vi selv krever."
Vi krever mye av kattene – de skal tolerere å løftes i været, holdes fast rundt kroppen, klappes på følsomme steder som hals og mage. Det er mye i menneskenes verden som kan gjøre katter redde, men som vi likevel regner med at de skal ta med den største ro. Det er både høflig og fornuftig av oss å innse at det er mye ved kattens språk vi ikke forstår, og gjengjelde den toleransen vi selv krever.
Kattens sanser
Katter ser godt i skumringslys på grunn av sine utvidbare pupiller – de kan derfor også se gjenstander som mennesker ikke har mulighet til å se. De har fargesyn, og panoramasyn, men er likevel mer nærsynte enn mennesker. Hørselen er derimot bedre; mens mennesker hører lyder fra 18 til 20 KHz, kan katter høre fra 10 til 60 KHz, og kan også selv produsere ultralyder. Katter kan lokalisere lyder med stor nøyaktighet takket være sine fleksible ører, men gamle katter hører dårligere enn yngre, som for flere andre dyr. Kattens luktesans er også mye bedre enn menenskets. Luktesansen er svært godt utviklet allerede ved fødselen, og hjelper de blinde kattungene til å gjenkjenne mor og søsken de første par ukene.
Kattenes levemiljø
Også med hensyn til levemiljø er katter fleksible, de finnes nesten overalt. Den skotske villkattens latinske navn betyr ”skogens katt”. Og det er også skogsmiljø som synes å passe kattene best. De liker seg i områder med busker og trær - men også menneskeskapte omgivelser som uthus, låver og hager kan tilby den kombinasjon av hvilesteder, skjulesteder og utfordring for utforskertrangen som kattene setter pris på. Kattemødre finner en godt skjult plass der ungene tilbringer sine første uker – hovedsaken er at stedet er trygt og behagelig, enten det er i en jordhule, et tett kratt, et klesskap eller en seng.
"Selv om skogen er kattens rette element, blir det likevel problemer for kattene i kalde strøk."
Som voksne har kattene mange ”rom” i sine revirer – det finnes alltid mange hvileplasser, solbadings-steder, utkikksposter og jaktområder - katter liker å ha valgmuligheter. De følger gjerne et nettverk av faste stier gjennom det landskapet de ser på som sitt. Katter som ikke lever i grupper forsvarer et territorie, og hannkattenes territorie overlapper flere hunnkatters. Likevel kan katter akseptere at noen katter, men ikke hvem som helst, bruker deres territorie, og de har også et hjemme-område rundt territoriet som er større og brukes av flere katter sammen. Et slikt område er gjennomsnittlig noen kvatdatkilometer. Selv om skogen er kattens rette element, blir det likevel problemer for kattene i kalde strøk. Mange katter som bor hos mennesker, foretrekker å være mye inne i de kalde periodene. Selv om flere hjemløse katter finner mat og ly også gjennom vinteren, er dette på ingen måte like lett for alle. Kattene som nå lever i Norge er tross alt opprinnelig skapt for å leve i varmere strøk i Afrika og Østen.